Blogging – noe for norske kommuner?

Jeg har i de siste ukene latt meg provosere av medias entydige fremstilling av norske kommuner. Skal man legge medias fremstilling til grunn, gjøres det ikke mye bra eller fornuftig i disse samfunnsbastionene. Jo visst må kommuner som er forvaltere av store offentlige verdier måtte tåle et kritisk søkelys, bevares! Men når alt / mye overlates til media,blir gjerne fremstillingen feil.
Jeg har i det siste tenkt en del over om bla blogging kunne vært et virkemiddel for å nyansere informasjon om hva som egentlig skjer “på innsiden” av en stor og kompleks organisasjon. Jeg har i grunnen sansen for bloggens dynamiske form, men det kan være kritiske sider ved dette som jeg i skrivende stund ikke har oversikt over.
Jo mer jeg leser om hvor lite store private næringsaktører har tatt det digitale nettverkssamfunnet/ digital økonomi inn over seg,- jo mer overbevist blir jeg om at kommuner i hvert fall ikke har gjort det. Og jeg er slettes ikke sikker på at offentlig forvaltning skal fortsette å la være å forholde seg til dette.
I min kommune har vi retningslinjer for det meste. Vi legger strategier for mye, og vi har planer som ligger både på skrivebordet og i skrivebrdsskuffen. Vi har nettopp revidert etiske retningslinjer og kommunikasjonspolitikk – uten et eneste ord om de nye kommunikasjonsformene. Jeg er redd vi ikke er alene.
Man kan ikke snakke seg bort fra alle mangfoldige krav som tilligger en kommune. Det er virkelig overveldendene.- og vi snakker samtidig om tungrodde/ byråkratiske organisasjoner. Alliekvel vil nok tiden nå være inne til å inkludere digital kompetanse i opplæringsplaner, og til at man reflekter rundt digital kommunikasjon når medie- og informasjonsstrategier skal legges.
Når kommunenes rolle som samfunnsbyggere skal drøftes, må vi kunne beherske den digitale verden. Inn til videre må noen våge å være først ute.