Om Åge og de unge musikerne

Dagen etter at selveste Åge er behørig feiret i begge de to tv kanalene her på berget, og hvor fine reportasjer fra den unike skrivestua hans er laget, er det ikke rart om flere enn meg opplever en ny vår med skikkelig god trønderrock. Som en gave til fansen gir han ut en cd samling med sine “samlede verker”. Herlig – og jeg ønsker meg den. Dersom ingen av de som står meg nær har vett nok til å glede meg med den, er jeg i stand til å skaffe den til veie selv!

Vis meg cd hylla di , og jeg skal fortelle deg hvem du er. Slitt men godt sitat, og jeg kjenner at jeg må ha den samlinga. Det er ikke snakk om å laste ned alt dette fra Pirate Bay eller lignende. Dette er noe jeg ser frem til å ta i – kjenne på- lukte på, vise frem og skryte av. Hvem er vel interesert i å se lista mi på Ipoden?

I det en bauta innenfor norsk og trøndersk musikkhistorie runder 60, må det være lov å reflektere rundt det gode med å ha ei samling. -Så da spørs det da, om i få men unike tilfeller, at musikk er mer enn bare musikk. Det hander også om stolthet, identitet og om å ha noe verdifult i cd-hylla.

Denne unge, gamle mannen, har også skjønt noe annet. Han er i posisjon til å hjelpe andre unge musikere opp og frem – gjennom å la disse få tilgang til for eksempel hans konserter. Da snakker vi om gubben som har skjønt at det kan være en fordel å få løftet frem noen av alle de flinke unge musikerne som faktisk finnes i dette landet. Se bare hvilken effekt Beat for beat har hatt for flere av nvåre artister.

Jeg overvar en konsert med barnestjernene Celine og Malin før jul. Fantastisk flotte og flinke jenter. _Men hvilket band hadde de ikke med seg?! Jo nettopp gutta fra sambandet. Med et litt over middels talent so utgangspunkt, burde  det ligge an til vekst for flere,- med et band av slikt kalliber i ryggen. Dette burde flere etablerte musikere ta lærdom av, uten nødvendigvis å ha en større produsent som initiativtaker. …Skal ikke så mye til før hårbørsten på pikerommet kan byttes ut med scene og sanganlegg.

Digitalisering av offentlige tjenester – sett i lys av at e-post er for gamlinger

Jeg har i de siste 14 dagene vært mer enn normalt opptatt av hvilke muligheter man kan ha til å digitalisere tjenester og brukerdialog i offentlig sektor. Motivasjonen har vært å se på muligheter for økt brukerdialog. -Og la oss si det sånn, det er langt igjen, om ikke til Royal Albert Hall, – så til offentlig sektor fullt ut har utnyttet mulighetene.

Det er åpenbart at det offentlige har en utfordring så lenge det går år fra ord til handling. Imens går jo verden og den teknologiske utviklingen videre. Før samtlige kommunalt ansatte har egen e-post, kan man nærmest konstatere at denne kommunikasjonsformen er i ferd med å bli avleggs.

Jeg konstaterer at Arne Krokan brker overskriften “e-post for gamliser”, for å synliggjøre den raske utviklingen og de nye kommunikasjonsmulighetene , spesielt twitter. Dersom twitter hadde vært utbredt blant mine kolleger, ser jeg åpenbart nytten i denne formen, men jeg er redd det ligger langt frem i tid. -Og jeg ser at det blir en voldsom jobb å skulle være en av veldig få som skulle sette i gang en endringsprosess for å komme i nærheten av mer 2.0 basert tjenesteutvikling. Men spennende blir det, uansett!

Det er altså ikke bare i den offentlige skolen vi ligger dårlig an. Kongeriket har i altforlang tid vært preget av for lite samhandling ,- delekultur, selv innenfor samme sektor.  Bare innenfor helsevesenet (sykehusvesentet) ser man at samtlige helseforetak har funnet sine lokale løsninger på overføring av sikker pasientinformasjon. Først nå, i 2009, har man funnet ut at kongerikets helsevesen ikke er større enn at man kan klare seg med samme pasientinformasjonsløsning! Godt gjort.

Blogging – noe for norske kommuner?

Jeg har i de siste ukene latt meg provosere av medias entydige fremstilling av norske kommuner. Skal man legge medias fremstilling til grunn, gjøres det ikke mye bra eller fornuftig i disse samfunnsbastionene. Jo visst må kommuner som er forvaltere av store offentlige verdier måtte tåle et kritisk søkelys, bevares! Men når alt / mye overlates til media,blir gjerne fremstillingen feil.
Jeg har i det siste tenkt en del over om bla blogging kunne vært et virkemiddel for å nyansere informasjon om hva som egentlig skjer “på innsiden” av en stor og kompleks organisasjon. Jeg har i grunnen sansen for bloggens dynamiske form, men det kan være kritiske sider ved dette som jeg i skrivende stund ikke har oversikt over.
Jo mer jeg leser om hvor lite store private næringsaktører har tatt det digitale nettverkssamfunnet/ digital økonomi inn over seg,- jo mer overbevist blir jeg om at kommuner i hvert fall ikke har gjort det. Og jeg er slettes ikke sikker på at offentlig forvaltning skal fortsette å la være å forholde seg til dette.
I min kommune har vi retningslinjer for det meste. Vi legger strategier for mye, og vi har planer som ligger både på skrivebordet og i skrivebrdsskuffen. Vi har nettopp revidert etiske retningslinjer og kommunikasjonspolitikk – uten et eneste ord om de nye kommunikasjonsformene. Jeg er redd vi ikke er alene.
Man kan ikke snakke seg bort fra alle mangfoldige krav som tilligger en kommune. Det er virkelig overveldendene.- og vi snakker samtidig om tungrodde/ byråkratiske organisasjoner. Alliekvel vil nok tiden nå være inne til å inkludere digital kompetanse i opplæringsplaner, og til at man reflekter rundt digital kommunikasjon når medie- og informasjonsstrategier skal legges.
Når kommunenes rolle som samfunnsbyggere skal drøftes, må vi kunne beherske den digitale verden. Inn til videre må noen våge å være først ute.

Hello world!

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!